Tekst: Jørgen Moe
Melodi: Ole Bull
1.
På Solen jeg ser, det lider alt frem,
snart er det ved høimessetide,
o, den som en stund fikk ønske seg hjem
blant folk, som på kirkevei skride!
Når solskiven stiger litt, så den står
der midt over skaret i kammen,
da vet jeg, i dalen klokkene går,
da ringer fra tårnet det sammen.
2.
Mens ene jeg går i ødslige fjell
og kun hører bjellene klinge,
står jentenes flokk, med søljer og tjeld
på vangen hvor klokkene svinge.
Nu kommer vel Odd i susene trav
som ellers på Elgsblaks-ryggen;
han klapper dens hals, han lett springer av,
og binder den henne i skyggen.
3.
Han vender seg alt, men standser dog litt,
og taler og fløyter til folen;
og så går han inn med mandige skritt,
og setter seg fremme i stolen.
Han luter seg ned, og beder sin bønn
og hever så atter sitt øye –
men hvorhen da blikket pleier i lønn
å glide – det husker jeg nøye!
4.
Det nytter ei stort, at tage sin bok
og synge i heien sin salme;
mitt loft er for høyt, og her er det dog,
som tonene blekne og falme.
O, den som i dag fikk blande sin røst
med hans og de øvriges stemme!
Gud give at snart det lakket mot høst,
Gud give, jeg atter var hjemme!